Utdrag fra Einar Chr. Erlingsens LOS ved Færder. Foto Tom W Skarre
Soldaterfjell ruver på østsiden over den lille bebyggelsen på Sandø, med tilnærmet fritt utsyn i retning Færder og Skagerrak og videre innover i fjorden. Det var ingen ringere enn overlosens gamle sjef, admiral Tordenskiold, som hadde innsett Sandøsunds strategiske betydning. Fra bebyggelsen på Sandøs vestside og opp til Soldaterfjell går det den dag i dag en gammel steintrapp som i folketradisjonen tilskrives nettopp Tordenskiold, selv om det kanskje er mer sannsynlig at den ble bygget nærmere hundre år senere. Det skjedde i så fall i forbindelse med kanonbåtflotiljen som var forlagt til Sandøsund mellom 1807 og 1814, mens napoleonskrigene herjet Europa. Hensikten var uansett at utkikksvaktene skulle komme seg raskt opp og ned.
Tordenskiold hadde ligget i Sandøsund flere ganger under årene med krig mot svenskene, den vi i dag kjenner under navnet Den store nordiske krig. Den startet i 1709 og var fortsatt ikke formelt avsluttet da losene satte hverandre stevne denne vinterdagen i 1721. Krigshandlingene hadde imidlertid stort sett opphørt ved Karl XIIs fall ved Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden) drøye to år i forvei.
Fra toppen av Soldaterfjell kunne Tordenskiold følge med i alt som foregikk på fjorden, samtidig som hans egne skip lå trygt for vær og fiendtlig innsyn i sundet mellom Sandø og Hvasser. Også losene hadde vært viktige brikker i admiralens etterretningstjeneste, og hadde jevnlig rapportert tilstedeværelse av fiendtlige flåtestyrker i Skagerrak og Oslofjorden. Faktisk hadde også svenske loser kommet til god nytte. Det fortelles om Tordenskiold at han ved en anledning «bortsnappet en halv snes lodser like for øynene av en betydelig avdeling ryttere» på kysten av Bohuslen og avleverte dem i Fredriksvern sammen med flere priser (erobrete fartøyer) og opptegnelser over Gøteborgs havn og festning. En gammel dansk krønike forteller at Tordenskiold av stattholder Løvendahl var blitt lovet kommandoen over den fregatten som da var under bygging i Langesund, hvis han kunne skaffe til veie noen svenske loser. Hvorvidt historien er sann eller ikke skal være usagt. Skipet fikk uansett navnet Løvendahls Galey, og Tordenskiold – som fortsatt bare het Peter Wessel – fikk kommandoen.
Det eksisterer faktisk også en historie om Tordenskiold og en los ved Færder. Etter en lang kryssing i motvind med nettopp Løvendalhs Galey fra Fladstrand (Frederikshavn) i Danmark kom skuta omsider oppunder Færder og fikk los ombord. Tordenskiold hadde vært ute en vinternatt før, og spurte losen nøye ut om hans farvannskunnskaper for ferden videre innover fjorden. For ytterligere å understreke hvilket ansvar det var losen påtok seg, ble han fortalt at han ville bli erstatningspliktig for de 12 000 riksdalerne som kongens fregatt hadde kostet hvis noe skulle skje. Losen ble dessuten opplyst at Hans Exellense visestattholderen med hustru og barn var med ombord.
Tordenskiold fremhevet ikke bare én, men tre ganger at losen ikke måtte påta seg å føre fregatten til havn hvis han ikke var godt nok kjent i farvannet. Men losen svarte kjepphøyt at om så skuta var verd det dobbelte, så kom han fra slike kår at han nok skulle greie erstatningen. Det svaret nøyde Tordenskiold seg med. Men den videre ferden var knapt nok begynt før skuta tok grunn ved Fulehuk, heldigvis uten nevneverdige skader. Det samme gjentok seg to ganger til, men da hadde Tordenskiold fått nok og forlangte losen satt i arrest. Historien vet videre å fortelle at siden skadene på skuta var små, så nøyde Tordenskiold seg med å gi losen en grundig omgang med pryl.
Det var for øvrig nettopp i Sandøsund at Tordenskiold hadde ligget med linjeskipet Laalland på selveste julaften i 1718. Ryktene om Karl XIIs død ved Fredrikshald tidligere i desember hadde allerede gått en stund, til tross for at svenskene hadde gjort alt de kunne for å holde det hemmelig av hensyn til egne troppers moral.
Utpå formiddagen julaften kom to brødre seilende over fjorden fra Hvaler med den endelige bekreftelsen, og kunne fortelle at det svenske tilbaketoget hadde begynt. Tordenskiold satte øyeblikkelig seil og kurs mot København. Stort sett unnlot man å krysse havet mot Danmark vinterstid, det var farlig for både skute og mannskap. Men Tordenskiold hadde ikke vært den han var om han hadde latt være. Han var på den tiden falt i unåde ved hoffet, og øynet naturligvis en sjanse til å bli tatt inn i kongens gunst på nytt.
Etter bare 24 timers vinterlig seilas kunne han triumferende som den første fortelle kong Frederik IV at erkerivalen var død. Det skjedde under hoffets store juleball, og kongen kvitterte for nyheten med å utnevne Tordenskiold til kontreadmiral.