I forbindelse med at Hvasser og Brøtsø Historieforenings mangeårige og aktive medlem, Egil Jahre, fyller 85 år i år tok vi en tur innom hans hjem i Hvasserveien 200 for å intervjue ham om tiden fra 1972 – 1983 da han var medlem av kommunestyret, hvorav som ordfører i årene 1976 – 1983, i Tjøme kommune.
Vi starter med å spørre hvordan han kom bort i politikken? Egil forteller at hans politiske nysgjerrighet startet i det små da han på 50-tallet meldte seg inn i Unge Høyre. Engasjementet for kommunal politikk startet vel ved en tilfeldighet. I 1967, like før skolestart, kom rektor ved Hvasser skole, Øyolf Sandvik, til Egil. Han opplyste at han nettopp hadde fått vite at Hvasser skole er foreslått nedlagt, og det skal vedtas i departementet om kort tid. Sandvik samlet en delegasjon for en Oslo tur for å protestere. Egil sa ja til å bli med, og delegasjonen ble bestående av Sandvik, Sigurd Erlingsen, Vidar Langestrand og Egil.
Vel framme i departementet i Oslo, forholdsvis uforberedt, kom de inn til byråsjefen for skolesaker. Så dukket journalist Lille Graa fra Radiokanalen Østlandssendingen uventet opp. Departementsråden ble litt paff av at media dukket opp. Langestrand tok da en bløff om at fjernsynet nok også ville komme. Da departementsråden forsto at delegasjonen hverken var utstyrt med underskriftslister, eller andre skriftlige argumenter, endte møtet opp med at delegasjonen fikk en god lærdom i hvordan de burde argumentere for å unngå skolenedleggelse.
Vel hjemme igjen på Hvasser gikk delegasjonen, og resten av hvasserlendingene, i spenning på utfallet av saken. En lørdag kom en av Egils badegjestnaboer innom. Hun hadde «inside information» om at Kirke- og undervisningsministeren personlig hadde fattet interesse for saken, og avgjort at skolen skal bestå.
Den kvelden dro en gjeng hvasserlendinger til Ildverket for å feire seieren. Det ble en skikkelig fest, husker Egil.
Ja, Egil. Det var en av mange ganger Hvasser skole ble foreslått nedlagt. Etter dette ble du politiker for Hvasser. Hvordan ble du politisk kjent også på Tjøme spør vi? Det startet vel med at jeg ble med i en komité, den såkalte «Søppelkomiteen» sammen med Erling Delbæk, Kjell Simonsen og kommuneingeniør Furmyhr. Vi skulle forberede kommunal søppeltømming i kommunen, og vi var rundt på alt som fantes av veier på de tre øyene våre. Jeg ble nok politisk kjent i Tjøme Høyre gjennom dette.
I forbindelse med kommunevalget i 1972 var jo Julie Caspersen en sterk kandidat til å ta over ordførerjobben etter Arne Stenli. Hvordan endte det at du gikk forbi henne på Høyres nominasjonsmøte? Jeg ble nominert som nummer 1 foran Julie, husker jeg. Ved valget fikk imidlertid hun, som var en langt mer kjent og erfaren politiker enn meg, flest stemmer, og hun ble ordfører. Høyre hadde imidlertid en avtale med de øvrige borgerlige partiene om at etter to år skulle jeg overta ordførerjobben. At det ikke skjedde har sammenheng med at midt oppe i denne perioden sprakk partiet Venstre på landsbasis, og Det Nye Folkeparti ble stiftet. Representanten for dette partiet i kommunestyret ville plutselig ikke vedkjenne seg hva han hadde lovet som venstremann. Dermed skulle det gå fire år før jeg ble ordfører. Det var i 1976.
Hva var den første store saken du fikk på ditt ordførerbord, Egil? Det må ha vært «Bopliktsaken», svarer Egil. Den var allerede luftet i kommunestyret før min tid av lensmann Julius Johnsen på grunn av det han hadde sett av tiltagende salg av hus til sommergjester. Men det var nok i min ordførertid at det for alvor ble fart i denne saken. Det ble nok oppfattet rundt i landet som litt underlig at det var Høyre som frontet boplikt, sammen med Arbeiderpartiet. Som kjent ble boplikta innført med overveldende flertall i kommunen på slutten av 70-tallet. Kun en stemme mot innføring.
Er det andre store saker du vil dele med oss? Å ja, det var mange store lokale saker jeg husker godt, sier Egil. En av dem er da Staten ville kjøpe friarealene rundt Lilleskagen av det som het «Nordhavna Felleseie», som besto av fire av gårdene på Vestgården. Som en betingelse for kjøp forlangte Staten at det skulle anlegges vei til friarealet. Dette med vei skapte et helsikes rabalder med underskriftslister, stappfullt folkemøte på lokalet, og ved at Tønsbergs Blad tok en aktiv del av hetsen mot veiforslaget, husker jeg. Det roet seg til slutt, og endte med at Staten kjøpte det 300 mål store området for en million kroner, og vei ble anlagt. Prisen var det ikke noe å utsette på, det var normal pris for utmark på den tiden.
En annen sak jeg husker godt var den såkalte «Pålesaken», forteller Egil. Striden sto om en fortøyningspåle ut for Ødegården på Tjøme, og var opprinnelig en tvist mellom en gammel fisker og en hytteeier. Bygningsrådet tillot etter mye om og men badegjesten å bygge ei brygge. Det ble imidlertid av mange forlagt at Formannskapet skulle omgjøre dette vedtaket, det vil si å fjerne brygga. Den ene parten trakk inn flere vitner, blant annet havnesjefen i Grenland av alle, husker jeg. I forbindelse med formannskapsmøtet vedrørende denne saken ble det gjennomført demonstrasjonstog utenfor kommunelokalet med blant annet LO medlemmer fra Tønsberg. Det har visstnok aldri vært så mange mennesker samlet på en gang i Rødgata utenom 17. mai som denne kvelden. Tønsbergs Blad tok igjen en aktiv rolle for den ene parten i saken.
Også «Ny bro over Vrengen» var ingen liten sak, forteller Egil. Ny bro hadde lenge vært på tale da broa ikke lenger var trygg. Vi fikk i min tid som ordfører løfte fra Staten om ny bro, hvor Staten skulle betale halvparten, det vil si 9 millioner. Overskridelser ville ikke komme på tale, ble det sagt. Broa kom imidlertid på 27 millioner kroner, altså 50 % mer enn det første budsjettet. Bompenger ble innkassert, og ny fin Vrengen Bro ble åpnet 30 år etter den første brua ble bygget i 1932. Odd Haugsrud ledet brokomiteen på en fin måte, husker Egil, selv om broa ble dyr for tjømlingene og hvasserlendingene. Mye bråk ble det også, spesielt fra en del badegjester som ikke var villig til å betale bompenger på forskudd.
Også det offentliges «Kjøp av Verdens Ende og øyene utenfor» kom opp i din tid som ordfører, Egil. Ja, det gjaldt området der ute unntatt restauranttomta, som jo var eid av Tjøme og Tønsberg kommuner i fellesskap. Tønsberg fraskrev seg eiendomsretten, og nå er jo dette en perle av et friluftsområde.
Også «kirkegården på Gjervåg» vil jeg nevne. Denne saken var riktig nok påbegynt i Julie Caspersens ordførertid, men ble fullført i min første periode som ordfører. Det jeg vil si om dette var at Hans Kristian Ringe var byggekomiteformann, og at vi fikk tomta for en veldig rimelig pris. Den samme Ringe stilte for øvrig tomt til rådighet for hytteeieren som hadde hytte på kirkegårdstomta.
To større boligfelt ble bygget ut i min tid, forteller Egil. Det ene var «Del 3» av Prestegårdsfeltet. I dette feltet kjøpte mange unge hvasserlendinger med forskjellige yrker tomt. Dette i motsetning til «Del 1», som mye ble bebygget av befal fra Mågerø, og «Del 2» hvor mange kommuneansatte flyttet inn. Dette boligfeltet gikk rolig for seg i motsetning til «Solvangfeltet», også dette på Tjøme. Her ble det skikkelig tvist mellom kommunen og grunneier om ei tomtegrense på 25 cm (!). Byggestilen som ble valgt for dette boligfeltet var noe helt nytt på Tjøme, spisse hus og veldig tett mellom husene. De cirka hundre huseierne i Solvangfeltet var fornøyde med resultatet, mens mange andre tjømlinger var forferdet over hvordan kommunen kunne tillate dette.
«Vann til Utbygda og Hvasser» var en stor sak jeg husker at var langdryg. Jeg husker blant annet at vannet i Putten var brunt og helt ubrukelig som drikkevann. At det tok sånn tid sto på penger, som så mange andre ting. Mens hvasserlendingene ventet på Farrisvannet steg jo tilkoplingsgebyrene kraftig. Det endte imidlertid med at de eldre husene fikk subsidiert gebyret da vannet endelig kom.
Også «Ny gymsal til Hvasser skole» var en etterlengtet sak for skolebarna her ute. Da Idrettshallen på Tjøme sto ferdig og ny Ungdomsskole var bygget på Haug, kunne vi gå i gang med gymsalen. Jeg husker at budsjettet var på beskjedne 300 tusen kroner, men til slutt ble regningen på mye, mye mer enn det.
Dette var vel de største og viktigste sakene som var på det politiske kartet for vår øykommune i årene 1976 – 1983, den tida du var ordfører? Ja, det var vel det, svarer Egil Jahre, men en siste sak vil han fortelle oss. Det var en episode som skapte en god latter for kommunestyret, selv om bakteppet var alvorlig nok. Også dette var i forbindelse med splittelsen av partiet Venstre. En representant fra det «gamle» Venstre kom inn i kommunestyret for Høyre, og en kom inn for «Det nye Folkepartiet». Sistnevnte likte svært lite å se sin tidligere partifelle sitte i salen sammen med høyrerepresentantene. Ved åpningen av kommunestyret ytret han sin misnøye med dette. Ordfører Egil måtte bruke klubba. Den samme misnøyen kom til overflaten også i neste periodes første kommunestyremøte. Egil vurderte sterkt om han igjen måtte bruke klubba. Han hadde et par dager før fått nytt armbåndsur med alarmfunksjon, og plutselig satte alarmen på klokka i gang. Egil forsøkte, men klarte ikke å få stoppet bråket. Den sindige Waldemar Brøgger var derimot teknisk interessert, og var blant annet en av de første på Tjøme med lommekalkulator. Han overtok klokka og fikk stoppet spetakkelet. I Vestfold Arbeiderblad neste dag sto å lese: «Interpellanten ble målløs da ordføreren brukte alarmklokka mot ham».
Vi takker en humoristisk Egil Jahre for intervjuet, og ønsker både han og kona Ågot både lykke til med 85-års-dagen og et godt vinteropphold i Spania, som begge er nært forestående.
Frank Andersen 2013