Fra «… liksom et kongerike for sig selv».
av F.W. Sundene
Da jeg ble ansatt ved Austheim skole i 1891, var forholdene ganske annerledes enn i dag. Øya har nemlig gjennomgått en stor forandring og utvikling. Den hadde ingen ordentlig vei, Ingen sikker havn på Østsiden ved Sandesund, og ingen kirke eller begravelsesplass. Det var ingen fergeforbindelse med Tjøme, den eneste ordentlige forbindelsen var med rutebåten til Tønsberg.
Skog av nåletrær fantes ikke, den var hogd ut for lenge siden. Litt kratt av løvskog fantes på Østre Hvasser. Næringsveiene var sjøfart, litt fiske og jordbruk på små oppdelte bruk. Øya hadde den gang mange loser, 14-15 stykker.
Austheim skolekrets bestod av Hvasser, Sandøya, søndre og nordre Brøtsø og Vasskalven, og hadde i nittiårene ca 500 innbyggere.
Befolkningen levde av sjøfart, fiske og losing. Jorden var som den er i dag, delt i småbruk som fødde 1-2 kuer. Det var få bruk med opptil 4-5 kuer og hest. Folket var nøysomt og klarte seg bra.
Det utlignede skattebeløp utgjorde ca en syvendedel av Tjømes samlede skatteinntekter. Når unntas skolevesenet som stod på samme høyde som Tjømes, var kretsen ellers fra kommunens side stemoderlig behandlet. Det var vanskelig å få fremmet noen forbedringer med støtte fra deres side.
Det var også med hensyn til representanter i kommunestyret dårlig representert, som regel to fra Hvasser og en fra Brøtsø, men denne bodde i den delen som hørte til Kirkely krets. Skulle noe settes i gang, måtte en selv greie det.
Veivesen og samferdsel
Det første som måtte avhjelpes, var å få en ordentlig vei tvers over øya fra Sandesund til Vikerholmen, der var nemlig anløpsstedet for rutebåten på Tønsberg, «Oskar”. Den gamle rutebåten «Fix” måtte legge tll nord ved Øra-Frednes-bryggen. ”Fix” førtes først av Lars Gjertsen Holme, Brøtsø, senere av Tolvsen, som senere førte ”Kvik». «Fix» gikk ruten Vrengen og inn Tønsbergfjorden med anløp fra Hvasser, Havna, Ormelet, Engø, Mågerø, Brevik, Kråkere, Buerstad, Strengsdal, Sundene fergeleie, søndre Sundene, Tenvik, Veierland, Langøy, Bogen, Vårnes, Melsomvik, Skjærsnes og til slutt Tønsberg. Senere gikk også «Kvik» og «Oskar» samme rute. Samtidig med ”Fix» og «Kvik» gikk en tid «Færder” i rute østenom Nøtterøy, Stranda, Årøy, Årøysund, Åros, Knarberg, Nesbryggen, Husøy, Nes, Slagen. Om vinteren når isen hindret trafikken på fjorden innenfor Veierland, gikk båten inn Vrengen til Veierland og tilbake til Tønsberg på østsiden av Nøtterøy.
Veiene på Hvasser den tid var ikke kjørende for annet enn støtekjerrer og firhjulvogner. Fra Sandesund og vestover måtte man kjøre sydover fra nåværende Andersens Landhandleri. (Fanteglova var ufremkommelig for kjøretøyer). Videre gikk veien på vestsiden av Hertåsmyra og sydover, så vestover til sør for skolen og over enga til Oppegård. Deretter over Kjønåsbakken og videre nedover til Vikerholmen. For å få båtruten dit, fikk Hans F. Thorbjørnsen, Oppegård i 1888 tillatelse av sin svigerfar Ole Kristiansen til å bygge ut den nåværende Vikerholmen brygge, mot at han fikk bryggepengene for anløp. Senere ble brygga overtatt av Kristiansens sønn, Henrik Kristiansen, ved arveskiftet.
Den som først satte seg i spissen for å få vei, var daværende lærer ved Austheim skole Lars Berg 1884-1891. Det ble nedsatt en komité med antagelig Berg som formann, landhandler Lars Gjertsen som kasserer og de øvrige var A.C. Andersen Sandø, H.F. Thorbjørnsen Oppegård og losene Severin Evensen og Anton Hansen. Da Berg flyttet i 1891, ble A.C. Andersen formann og jeg medlem av komiteen.
Komiteen gikk i gang med å få veien stukket opp, og samle inn midler. I Tjøme kommunestyre møtte man som vanlig, når det gjaldt utkantene, liten forståelse. Det fikk bli Hvassers sak. Den gang var både veivedlikeholdet og vinterarbeidet på veien pålagt jordeierne i henhold til matrikkelen, med roter fra en meter og videre oppover. Dette ble først forandret i 1915, da det ble lagt til beskatningen. Veikantene var derfor prydet med både tre- og steinmerker med gårds- og bruksnummer og gårdens og eierens navn.
Da Hvasser og øvrige øyer ikke hadde noen veier, slapp de å få veistykker å vedlikeholde, og videre arbeidet med snøplogkjøring og måking. Til gjengjeld betalte de sammen med kommuneskatten en veiskatt som av kommunestyret var bestemt til å avsettes til utvidelse av eldre, og anlegg av nye veier. Og den ble anvendt på Tjøme.
Dette fond var i min tid oppe i 4-5000 kroner. Av dette fond bevilget kommunestyret 400 kroner til Hvasserveien. Resten måtte skaffes ved private bidrag fra Hvasser, og ved frivillige arbeidsytelser, især hestehjelp. Da de kontante bidragene ikke kunne bli store, måtte det holdes basarer, en eller to om året. Disse holdtes mest på Austheim skole i juleferien, en tre-fire dager, og var en ren folkeforlystelse. Her var utsalg av kaffe, smørbrød, hvetekake, og her vistes lysbilder av tollrorskar Edvard Hansen. Her var tombola og spåmann. En trakk lapper – hvert nummer kostet 10 øre. Ja, en kunne få inn opptil 500 kroner, og det var mange penger i de dager. Veien ble påbegynt i 1890 og ble opparbeidet stykkevis så den ble fremkommelig. Først måtte man bli kvitt fjellet som stengte Fanteglova, toppen av Hertåsbakken. Grunn fikk en gratis, uten av en grunneier som forlangte og fikk 50 kroner. Formann for veiarbeidet var «Brygge-Karl» som bodde i Hertås. Det var ikke noe moderne veianlegg, på slettmark ble grøft kastet opp på begge sider og grøftefylla kastet en i veien. Var det bløt grunn, ble det kjørt I en del grus og stein. Enkelte steder ble veikanten steinsatt.
Endelig ble den ferdig i 1895, og ble av daværende fylkesingeniør kaptein Hansen og lensmannen overtatt som offentlig bygdevei. Men som han sa fylkesingeniøren: ”Sjøl har dere bygd den, sjøI skal dere bruke den, så den får passere! «I kontanter var medgått 3200 kroner, og lengden fra innerst på Bangebrygga til Vikerholmen brygge var 2030 meter. Veien ble oppdelt i roter til hver av grunneierne på Hvasser, og likeså vedlikehold og vinterarbeid ble overtatt av disse.”
Hermed var et stort savn avhjulpet, men enda var Hvasser isolert da de ingen ordentlig ferjeforbindelse hadde med Tjøme. Gående kunne komme over til Sjøbusand eller Havna, for det var overfart fra Vikerholmen – eller gå over Brøtsø til Rød og settes over til Grønnebakken. Skulle en ha dyr, kuer eller hester over, lånte en ferje i min tid hos Severin Olsen, Holme. Brødrene Ole og Thore Nes hadde i sin tid ferje og ferjeplass på Steinberget, og i Havna var det i den tid også ferjeplass til landing for Hvasser og Brøtsø. Denne rett til landing har de den dag i dag, skjønt hotelleier Ole Appelsvold har stengt ferjeplassen med en brygge. Ole og Thore Nes hadde en trille stående i en bod på Tjømesiden, og når de skulle til kirken, tok de bare hesten i ferja og rodde over til Havna. Skulle en ha skodd hestene, måtte enten Kolabekk – eller Ormeletsmeden hentes utover.
Over til Brøtsø måtte man ro over Ørasundet, og da de fikk bru var det bare en smal gangbru. Veien på Hvasser var en smal sti langs østsiden av fjellet mot Ørasundet. Den måtte som oftest krypes. Mellom nordre og søndre Lagmannsund var terrenget så lavt at ved høyvann sto vannet over veien, og likeså på flere steder langs østsiden av Lagmannsund. Veien var altså ufremkommelig, en måtte opp i åsene for å komme frem. Veien over Brøtsø var så dårlig at folk så vidt kunne komme frem med hjulredskaper, og noe vinterarbeid på disse veiene var det ikke tale om.
Den første rotemester på Hvasserveien var Jørgen E. Næss, Lagmannsund.
Veiarbeider, når unntas det nødvendige vedlikehold av Hvasserveien, ble foreløpig innstilt, for kretsen fikk andre oppgaver:
Anlegget av los- og fiskehavn ved Sandesund, og bygging av kapellet.
Da disse oppgaver var løst, trengte veispørsmålet igjen frem i forgrunnen, men forståelsen fra Tjømes side var fremdeles like liten. ”Det ble kretsens sak, det var ingen Tjøme-sak” hette det. Derfor igjen til med å samle inn penger ved frivillige bidrag. Det første var å få så vidt vei og bru til Brøtsø, så folk kunne komme frem til Grønnebakken med hest. Når nemlig isen la seg og den var usikker måtte doktor og jordmor hentes over Brøtsø. I snøfall og uføre måtte flere mann hente dem og dra dem på en slede.
Det ble igjen valgt en komité med landhandler Henrik Torgersen som formann og kasserer, los Severin Evensen og meg. Som arbeidsformann ble antatt Carl Widell, Midtgården. Som bevis på hvor vrange tjømlingene kunne være, kan fortelles:
Vi søkte Tjøme Sparebank om et bidrag, og det ble bevilget 400 kroner, men etter forslag fra lensmann Sundseth på den betingelse at losformann Petter Kruge og Henrik Hansen, Frednes, skulle påse at pengene ble brukt på forsvarlig måte. En så stor mistillit ville komiteen ikke finne seg i, og nektet å motta pengene.
Kruge og Hansen nektet også å ta seg av saken. Komiteen anvendte de innkomne bidrag, ca 1400 kroner, og sluttet arbeidet. Sparebankens styre syntes nå at de var kommet i en kjedelig situasjon, og etter en del forhandlinger tok Severin Evensen og Jeg på oss å anvende beløpet til videre utbygging av veien.
Det ble nå minert vei gjennom fjellet østenfor Frednes, og kjørebru lagt hvor den nåværende er. Brua ble bygd av jernskinner med tredekke og oppført under ledelse av Olav Andreassen, Hertås. Den tålte ikke stor belastning, bare ca 500 kg, og ble stående til 1933, då nåværende bru av jern og betong ble bygd etter Vestfold fylkes veivesens tegning og ledelse.
Ved valget i 1916 ble det valgt et kommunestyre hvor de fleste av det gamle ble kastet, og Hvasser og Brøtsø ble representert i forhold til hva kretsen var berettiget til. Det korn nå mer fart i utbedringen av Hvasser og Brøtsøveien. Den ble noenlunde farbar frem til Rød, og sikker overfart til Grønnebakken, både med en liten ferje og robåter. Ferjemann bør huskes, nemlig Olaus Endresen, en gammel skipper. Hans mor hadde i gamle dager hatt overfarten i flere år inntil sin død. En tid var det nå ingen fast ferjemann, Inntil Endresen sluttet på sjøen og overtok og besørget den til 1930.
Det ble av kommunen kostet en ny og større ferje som til nød kunne føre over en liten bil. Veien over Brøtsø og fram til Hvasser var imidlertid i så dårlig forfatning at da daværende ordfører Lars Iversen (1920-22) kjørte i trille til Hvasser sa han: ”Dette gjør jeg ikke en gang til!»
I hans tid ble veien stukket opp av Vestfold fylkesveivesen og bestemt til 5 meters bredde. Da det i disse år og utover måtte settes i gang atskillig nødsarbeid, i sær om vinteren, kom arbeidet med Brøtsøveien i god gjenge. I 1933 ble det bygd en sterk bru av jern og betong over Ørasundet, den kostet 4000 kroner. Videre ble veien mellom brua og Hvasserveien utvidet til 5 m bredde. Nå var endelig forbindelsen i orden. Hvasserveien måtte også utvides til 5 meters bredde, og dette arbeid pågår enda for strekningen Hvasser skole-Sandøsund (1941). I 1937 ble veien Ormelet-Grønnebakken – Rød Brøtsø – Hvasserveien overtatt som offentlig bygdevei, og i 1939 ble veien Lindhøy – Grønnebakken – Brøtsø – Hvasserveien overtatt som fylkesvei.
Samtidig med arbeidet på Brøtsøveien lot kommunen Ørasundet mudre i 1933, og den oppmudrede massen ble anvendt som fyll på Brøtsøveien. Sundet hadde nemlig blitt så grunt at det ved lavvann var tørt.
Da Vrengenbrua var ferdig 8. november 1932 og fergene i Vrengen ble ledige, overtok kommunen fergene, som var fylkets eiendom for 1000 kroner, og disse ble så flyttet over til fergestedet Grønnebakken – Rød Brøtsø. Nå kunne det bli ordentlig biltrafikk til Hvasser, men rutebilen kunne enda ikke anvendes for veien Ormelet til Grønnebakken var uskikket til slik trafikk, og likeså ferjeplassen. Å legge ny ferjeplass på det gamle stedet på Tjømesiden var ikke forsvarlig, for sterk vind og strøm drev ferja ned på nordre Rødskjær. Den måtte derfor flytte lengre nordover, og dette ble gjort. Da veien nå ble satt i stand på Tjømesiden, kunne rutebil settes i gang på Hvasser – Tønsberg og konsesjon ble gitt til rutebilselskapet på Tjøme sammen med eierne av rutebåten ”Husvik»-ruten Tønsberg-østsiden av Nøtterøy – Vikerholmen – Hvasser.
Veien kjøpmann Eriksen, Ormelet og Grønnebakkens historie, er den samme som for veien Hvasser og Brøtsø. Manglende forståelse fra Tjøme kommunestyres side gjorde at den måtte holdes i stand med bidrag!
Da veien Lindhøy – Ormelet i slutten av nittiårene ble stukket opp til offentlig bygdevei, hadde det vært naturlig å gå frem til Grønnebakken. Men nå la d/s ”Oskar” til ved brygga til Ormelet landhandleri og når bare folk kom dit, var det nok. Hvasser og Brøtsø fikk klare seg som de kunne. Veien sydover mot Grønnebakken lå så lavt at en ved høyvann måtte gå en fjellsti for å komme frem til ferjestedet.
I 1938 ble ferjingen overtatt av rutebilselskapet, og i 1940 overtok fylket. Tjøme kommune hadde fra gammelt av hatt overfarten i Vrengen, men da veien Sundene vestrevei og ut til Bjørnevåg skole ble overtatt som fylkesvei, gikk fylket med på å yte bidrag til ferjestedet i Vrengen med 1000 kroner.
I 1921 besluttet fylkestinget at de ville overta det hele og leide ferjehuset av kommunen og ansatte ferjemann som var ansvarlig for overfarten. Dette varte til 1932, da Vrengen bru ble åpnet.
Hvasser kapell
Det neste tiltak var å få kirke eller kapell med gravplass der ute. Allerede i sogneprest v. d. Lippes dager i 1880 årene var det på tale, og man fikk fra kirkedepartementet en tegning til en passelig kirke for Hvasser. Så vidt jeg husker ville den komme til å koste omkring 80 000 kroner. Den gangen ble det ikke mere av saken, men det ble samlet inn en del midler.
I 1896 fikk v. d. Lippe tillatelse til å holde gudstjeneste annendag jul, påske og pinse med preken. Sakramental gudstjeneste med dåp og nattverd var det ikke anledning til. Senere i sogneprest Hirsch tid var det preken hver måned på skolen.
Et bedehus som det var snakk om, kunne heller ikke tilfredsstille kravet, Den lange og dårlige veien til Tjøme, en måtte i båt, seile eller ro til Havna eller Hagaberget, Ottersti eller Tangen gjorde kirkegang besværlig. Og vinterstid, i storm og uvær, nesten umulig. Verst var det ved barnedåp og begravelse.
De første ti år jeg var på Hvasser, måtte jeg hjemmedøpe de fleste barn som var født om vinteren. Ofte måtte jeg ut nattetider hvis de trodde barnet var dårlig. Ved begravelser var det mang en gang enda verre, i sær når isen la seg og ikke var gående. Som regel måtte en kjøre kisten enten til Vikerholmsbrygga eller til Vestegårdsbrygga. Fra Brøtsø kjørte en til næmeste brygge og rodde så over til Havna, og det ble mang en våt sjau i storm og uvær. Lå isen på Røssesund, ble kisten enten kjørt eller dratt på en langslede til Havna. Hvis isen var ufarbar ble begravelsen ofte utsatt eller kisten ble ført fra Sandesund med losskøyte til Grepan, og derfra kjørt til Tjøme kirke. Somme tider brukte de losskøyte eller fraktbåt fra Sandesund til Ormelet. Tungvindt og besværlig alt sammen.
Da vi var ferdig med havneanlegget, og sogneprest Hirsch var blitt prest på Tjøme, ble det igjen snakk om å få kirke eller kapell med gravplass. Det var landhandler Gjertsen og jeg som først satte fram tanken for sognepresten, og han var straks enig i at alt burde gjøres for saken. Annen dag jul 1899 ble det på et møte av en del av Hvassers kvinner og menn valgt en komité på åtte medlemmer. Laurits Nilsen ble formann, Petter Kruge kasserer. De øvrige var H.F.Thorbjørnsen, Gjert Gjertsen, Jørgen Næss, Johannes Kittelsen og meg.
Først måtte vi få departementets tillatelse til å gjøre Hvasser til et kapellsogn, få lov til å oppføre et kapell og få egen begravelsesplass. Sogneprest Hirsch fikk ordnet det formelle. Selv var han villig til å påta seg gratis det forøkede arbeide med å betjene kapellet. Vi søkte staten om bidrag, men fikk ikke tilbud om annet enn en tegning til en kostbar kirke, og forlangende om at kommunen skulle garantere vedlikehold og nødvendige utgifter vedrørende kapellet.
Hadde Tjøme kommunestyre før vært steile når det gjaldt Hvasser, var de denne gang enda verre. Verken bidrag eller garanti ville de gå med på. I stedet for kommunegaranti forlangte nå departementet 800 kroner som vedlikeholdsfond. Til dette bidro endelig kommunen med 600 kroner, og vi måtte skyte til 200 kroner og personlig garantere at alle utgifter til vedlikehold, lys, brensel og renhold. Prestens og kirkesangerens skyss fra Tjøme skulle også, bæres av Hvasser. Alle disse skrivelser og forhandlinger om dette er gått tapt, fordi Laurits Nilsens arvinger antakelig brente dem. Kassererens regnskap og bidragslister ligger i Tjømes arkiv.
Beliggenheten av kapellet var det fra først av litt dissens om. Skolen lå den gang i sentrum for bebyggelsen, og for Brøtsøs vedkommende ville det vært mest bekvemt om kirken lå i nærheten av skolen. Kjønåsbakken kom på tale, men det var vanskelig å finne skikket gravplass på denne kant av øya. Enkene Elen Abrahamsen og Kathinka Abrahamsen tilbød tomt hvor kapellet nå ligger. Elen ytet gratis den del kapellet ligger på, og Kathinka fikk 50 kroner for begravelsesplassen. Grensene gikk fra nåværende gjerde i nord, og vestgrensen gikk ca. to meter vest for kapellet i rett linje sørover til bygdeveien. I syd og øst til veien. Hele stykket ble ikke gjerdet inn, bare til nordre ende av det syd på tomten liggende fjell. Steinmuren rundt kirkegården ble satt opp av Jørgen Jansen, Oppegård, for 1-en krone meteren. Det viktigste spørsmål var å skaffe midler, og vi gikk straks i gang ned tegning av bidrag. Det var i hele tatt merkelig hvor enige befolkningen igjen var til å yte. En fikk også bidrag fra andre kanter. Laurits Nilsen og H. F. Thorbjørnsen var flinke til å skaffe bidrag fra utenbygds venner av Hvasser. Som før var det imidlertid basarer og festlige tilstelninger som brakte mest inntekter.
Da vi hadde så liten råd, måtte vi skaffe oss en billig tegning og vi fikk tillatelse til å tegne av Methodistkirken i Tønsberg som var omtrent passe stor for Hvasser. På denne kirken var det fem vinduer på hver langvegg. Dette ble forandret på grunn av lysforholdene for prekestolen og alteret, til fire på hver langvegg, og til sakristiene ble det, vinduer mot nord på tverrveggen. Det øvrige inventar så som prekestol, alterbord med ring og innramning av alterbilde samt kirkebenkene, er utført etter mine tegninger.
I februar 1902 ble det sluttet akkord med murmester Johannes Pedersen, Grepan, på oppføring av kirkemuren. Så vidt, jeg husker det, fikk han 300 kroner. 6. mai ble ved en enkel høytidelighet grunnmuren innviet av sognepresten. I det nordøstre hjørnet ble det laget et lite rom, og i dette er det satt ned et skrin av sink. Det inneholder en kortfattet beskrivelse med navnene på byggekomiteens medlemmer m. m. Dette skriv ble skrevet av meg, og avskrift ble vedlagt formannens arkiv. Dessuten ble det, som skikk og bruk er, lagt i skrinet en tokrone, en enkrone, en femtiøring, en tjuefemøring, en tiøring, en femøring, en toøring og en ettøring, altså den gangbare skillemynt. Straks etter kunne byggmestrene begynne. Disse var Abdon Olaussen og Olav Andreassen, Østgården.
Tegningene ble godkjent av stiftsdireksjonen, men det lille tårnet som var tenkt oppført over inngangen, måtte sløyfes. Tjøme kommunestyre mente at det ble for kostbart å holde vedlike. Det ble bare satt, et, kors på taket, over forhallen ved inngangsdøra, hvor kirkeklokken ble anbrakt.
Trematerialene ble fraktet til Sandesund, og de gårdbrukere som hadde hester møtte fram og kjørte, og andre, bl. a. skolebarna, hjalp til med å lempe materialene på plass. Innen høsten 1902 var huset under tak. Huset ble bygd av 2’5 toms planker med staff, så det samtidig ble innvendig panel. Utvendig et lag bygningspapp og bordkledning.
Om vinteren ble inventar, benker m. m. bortsatt på akkord til snekker Torger Rasmussen, Oppegård. Han gikk senere inn i fyrvesenet og ble fyrvokter på Strømtangen ved Fredrikstad. Ved anbud på benker forlangte Olav Andreassen 11 kroner. Abdon Olaussen 7,50 kroner og Torger Rasmussen 4,75 kroner pr. stykk, og det var billig selv etter den tids priser. Tidlig på våren 1903 kunne malerne ta fatt. Malermester Torger Torgersen(Thorsen) fra Krukeholmen var sjef.
Nå kom flere verdifulle gaver til kapellet.
Skipsreder Ole L. Røed og frue skjenket to lysestaker til en verdi av 500 kroner.
Gjert Abrahamsen og hustru Petrine Abrahamsen, Sandøya, ga kirkeklokke til 500 kroner. Den kom fra Nauens klokkestøperi i Sem.
Los Severin Evensen fikk sin svoger, steinhogger Molander på Hvaler, til å hogge til de to portstolpene og fraktet dem til Hvasser.
De gamle smijernsportene ved Tjøme kirke, som først kom til skipsreder Ole Røed, og senere ved auksjon der til daværende bankkasserer Lars Larsen, Svelvik, ble skjenket kapellet.
Døpefonten er fra Tjøme kirke. Den ble utskiftet der da skipsreder Thore Thoresen, Kolabekk, forærte Tjøme kirke den de har nå.
På Tjøme fikk de nå mere interesse for kapellet på Hvasser, og på en bidragsliste fikk man inn penger til kalk, disk og kanne til alteret. Altertavlen ble malt av Lagertha Nilsen som senere ble gift med landhandler Å.C. Andersen. Hun fikk bare dekt sine utgifter til reiser og malersaker. Det er en kopi av Tiedemanns bilde, Oppstandelsen, som finnes i Bragernes kirke i Drammen. Da vi gjerne ville ha et orgel, skaffet organist Bernhard Holte, Tjøme, kapellet et brukt harmonium til 450 kroner. Dette måtte plasseres i koret, for det var ikke noe galleri. Jeg ble oppnevnt til kirkeverge nyttår 1903, og fikk med kirkegården å gjøre, tegne kart og plante trær.
Endelig, 26 juni 1903, kunne den høytidelige innvielse finne sted ved daværende biskop Bang. Til stede var Tjøme kommunestyre, 7 prester og en del andre innbudte. Etterpå var det middag for ca. 80 Personer, kommunestyret med fruer, byggekomiteen, for uten prestene og biskopen. Bevertningen var laks og oksestek. Biskop Bang sa på sin drastiske måte «Jeg trodde jeg skulle få spette, og så har dere bare laks.» Mens vi andre var i våre fineste klær, kom biskopen i en brun sjeviotsdress. Da jeg bød ham øl, jeg hadde nemlig med å skjenke ved Preste-bordet, spurte jeg om han ville ha pils eller baier. ”Det sterkeste De har.» var svaret. Etterpå var det kaffe som ble delvis servert ute i skolegården. Jeg bød ham en sigar, men han dro en rull skråtobakk opp av lommen, karvet og gned den ut, og stoppet snadden.
Til selve kapellbygningen var da medgått ca. 8000 kroner som var betalt kontant, når unntas et lån i Tjøme Sparebank på 1500 kroner. Dette ble litt etter litt betalt tilbake ved innsamling og basarer. En del ble ettergitt som gave fra banken.
I flere år hadde skipsreder Olaus I. Olsen, Kolabekk, stilt til disposisjon 1000 kroner til inngangsdør til nordre sakristi i Tjøme kirke. Dette beløp ble ikke anvendt fordi en ble ikke enig om dette i kommunestyret. (De er blitt enige senere). Da ikke Tjøme ville benytte seg av pengene, ble de stilt til Hvasser kapells rådighet til bygging av tårn.
Så var det igjen samme tiggergang for å få lov til å oppføre tårn. Kommunestyret gikk med på det til slutt, dersom det ble kobbertekt. På tegningen fra før tegnet jeg tårn og fikk den godkjent. Dato står på tegningen og den ligger i arkivet. Tårnet ble oppført med Abdon Olaussen som byggmester og kostet om lag 900 kroner. Det resterende beløp ble anvendt til innkjøp av de to metall lysekroner.
Begravelsesplassen måtte utvides, og hele arealet sør og øst for kapellet ble innhegnet.
Til 1918 måtte Hvasser i henhold til inngåtte avtaler skaffe midler til vedlikehold, brensel, renhold, lønn til kirketjener, og sogneprestens og kirkesangerens reiseutgifter til kapellet.
I 1916 ble jeg ansatt som kirkesanger med en årlig lønn på 200 kroner. Nå tok nemlig kirkesanger Pedersen avskjed. Jeg hadde forresten vært vikar for Pedersen i lang tid med en lønn av 25 kroner pr. år. Det var 12 gudstjenester årlig, for uten leilighetsvise gudstjenester ved omreisende prester. Nå ble det systemskifte med omsyn til kommunens behandling av saker fra Hvasser. Vi var blitt bedre representert i kommunestyret, og fra 1917 ble varaordføreren valgt fra Hvasser. I 1918 ble det derfor gjennomført like rett for begge sogn, og alle de før nevnte særutgifter gikk under fellesbudsjettet for kirkevesenet i bygda.
I 1935 ble det oppført galleri over nedre del av kirkeskipet, oppført av Olav Andreassen etter mine tegninger. Nå kunne orgelet flyttes fra koret og til galleriet. Av senere forandringer kan nevnes at den lille kirkeklokken i 1936 ble skiftet ut og den nåværende store ble skjenket av grosserer Bruun, Brunstua, Hvasser, bopel Oslo. Den er støpt ved Nauens klokkestøperi og kostet med balanse og ringeapparat 1700 kroner + den gamle i innbytte.
Det første uthuset var plassert på vestsiden av fjellet syd for kapellet. Da dette var blitt falleferdig og det skulle bygges nytt, og der også skulle skaffes brønn til kapellet, ble stykket fra bygdeveien og nord til nordgrensen av kirkegården vest til fjellet innkjøpt fra Elen Abrahamsens eiendom. På dette stykket ble det gravd brønn og ført opp nytt uthus. Resten av plassen kan i tilfelle nyttes til utvidelse av begravelsesplassen.
I 1941 testamenterte frøken Kristine Abrahamsen, handlende i Oslo og datter til Elen Abrahamsen, et fond på 10 000 kroner. Rentene skal anvendes til forskjønnelse av Hvasser kapells kirkegård. Rentene stilles til rådighet for Tjøme menighetsråd, og det skal særskilt tas hensyn til henstilling fra Hvasser kirkeverge og de fra Hvasser valgte medlemmer om midlenes anvendelse.
Frøken Martha Alm testamenterte to antikke armstoler til kapellet.
Så langt lærer og ordfører F. W. Sundene, Hvasser menighetsråd og interesserte kirkevenner har tilført kapellet atskillig i de nærmere 50 år siden dette ble skrevet, bl.a. kirkestua.
Men dette er en annen historie. Hvem vil skrive den?
Kruke-havn 1895-1898
På østsiden av Hvasser ved Sandesund var det ingen sikker havn, verken for losskøyter eller fiskefarkoster. Losene hadde fortøyningspåler ute i sundet, og for andre farkoster var det bare Bangebrygga. Denne er bygd av en tollbetjent som var stasjonert på Hvasser 1850-1870. Men som det pleier å gå når en setter ut brygga på grunt vann og sandbunn, så fyller sanden opp mot brygga.
I 1890-årene var det, så lite vann på sydsiden av brygga at det bare var plass til fortøyning for tollstasjonens snekke. Og storm fra sør og nord var like galt, farkostene måtte da settes i land. Ellers fylte de seg med vann og sank, og inventaret drev av sted. En kunne aldri være trygg. For losene var det ikke stort bedre. I storm var det umulig å få fortøyd i pålene, og de måtte søke havn andre steder.
Da vi var ferdig med veianlegget Sandesund – Vikerholmen, ble det derfor å gå i gang med havneanlegg for loser og fiskere. Planen var å få bygd ut Bangebrygga og få en molo fra Krukeholmen nordover, så en kunne stenge havsjøen ute mudre opp inne i bukta.
Det ble igjen valgt en komité for å ordne med saken og skaffe midler. Som medlemmer ble valgt landhandler Laurits Nilsen, losene Severin Evensen og Anton Hansen, losformann Petter Kruge, landhandler Gjert Gjertsen. Jeg ble også med. Laurits Nilsen ble formann og Petter Kruge kasserer.
Denne gangen måtte vi gå til staten, med søknad, om vi skulle ha håp om å klare et så stort løft. Staten krevde den gang som nå avgift av alle fiskevarer som førtes ut av landet. Denne avgift ble anvendt til havneanlegg for fiskere, men fullt bidrag ble etter en bestemmelse i loven bare gitt så langt sørover på kysten som til Åna Sira på Listerlandet. På Sørlandet og Østlandet fikk en som regel ikke noe bidrag. Likevel hadde staten i enkelte tilfeller gitt ni tiendeler, mens en tiendel måtte skaffes av distriktet, som også måtte vedlikeholde anlegget.
Etter megen strev fikk vi endelig anlegget under disse betingelser. Statens havnevesen beregnet omkostningene til 31000 kroner, altså måtte vi skaffe 3100 kroner og kommunegaranti. Nå fikk vi igjen vanskeligheter med Tjøme kommunestyre. De ville ikke overta noen garanti uten motgaranti fra Hvasser. Det ble derfor utstedt en garanti underskrevet av ca. 30 personer fra Hvasser. Så var det å skaffe midler. Det var å gå på med tegning av bidrag og basarer. Da det var mange seilere som besøkte Hvasser i sommertiden, og noen utflyttede tjømlinger, f.eks. skipsrederne Otto Thoresen og Hjalmar Røed, fikk man en del bidrag utenbygds fra. Fra Tjøme kommune fikk man ikke noe. Da pengene måtte stå disponible etter hvert som arbeidet skred fram, fikk vi et lån i Tjøme Sparebank på 1100 kroner, mot at en del av oss måtte stå som endossenter. En del av dette lånet fikk vi imidlertid ettergitt av banken.
Statens havnevesen sendte nå en av sine arbeidsgjenger ut til Hvasser. De ble innlosjert i en innredet del av en varebod tilhørende landhandler Laurits Nilsen. To Hvasser-damer Nikka Kilen og datter, stelte med maten. Alle grunneierne på gården Kruke ga den nødvendige grunn gratis. Stein ble tatt i Krukeholmberget.
Første arbeidsår 1896 ble det bare lempet stein ut i sjøen, og den måtte synke og stabilisere seg. Neste år begynte arbeidet for alvor, og brygga, molo og oppmudring av det, den gang bestemte areal ble ferdig i 1898.
Senere kom havneanleggsloven til å gjelde hele kyststrekningen og dermed ble havna helt overtatt av staten.
Den videre utbygging av kai på vestsiden og oppmudring av større areal ble også statens ansvar, for deg viste seg at havna kom til å bli stasjon for en hel del av fiskerne i Oslofjorden. Utbygging og oppmudring på tollhavneanlegget bidro også til en livlig trafikk, økt velstand og stor bebyggelse nedover mot Sandesund.
Skogplanting av skolebarn på Hvasser
I 1891 fantes det ikke gran eller furu på Hvasser og søndre Brøtsø, Sandøya og Vasskalven. At det hadde vært nåleskog før så en av røtter i myrene, men den var helt ryddet vekk. En del gran og furu var plantet i hagene. Vestre Hvassers utmark var helt skogbar, til og med oreskogen var vekk fordi folk hadde hogd opp røttene. Dette skyldtes at utmarken til hele vestre Hvasser var felles, den ble ikke utskiftet før i 1880-årene. Østre Hvassers utmark og Vestgårdens utmark hadde en del krattskog av or, ask og hassel, men den ble den gang stadig hogd når den ble såpass stor at, den kunne nyttes til brensel. Ellers var det brisk, slåpetorn, bjørnebær og nypetornris som rådde plassen.
På min mors side hørte jeg til en tjømeslekt, Rød-slekta, som alltid hadde interessert seg for planting og hagestell. Jeg tror at når hagestellet sto så høyt på Tjøme allerede på den tid, skyldtes det at, disse familier i Holland og Frankrike hadde sett og lært mye, og at de gamle skippere hadde tatt lærdommen med seg hjem.
Da jeg var liten gutt på 5-6 år, hadde jeg min egen lille hageflekk hvor jeg plantet alt mulig. På Hvasser var det plass nok, både i utmark og ved husene. Men med enkelte unntak, f.eks. Nes-gårdene, Vestgården og Oppegård, var det smått stell med frukttrær. Frukt og hagebær måtte delvis kjøpes fra Tjøme og annetsteds fra de første årene jeg var der ute. En mann bør særskilt nevnes som en flink hagebruker, nemlig skomaker Otto Andersen, Kilen. Han var også flink til å pode eple og pæretrær.
En av grunnene til manglende skog og frukthager var den dårlige jorda og det harde værlaget. Dessuten kjøpte folk frukttrær som den gangen ble innført fra Korsør, Danmark, og disse ville ikke trives. I 1898 ble det Norske Skogselskap stiftet, og samtidig fikk hvert fylke sitt skogselskap. De enkelte bygder fikk også sitt skogsplanteselskap. Ideen fenget også her på Tjøme, i sær var skipsreder Olaus I. Olsen, Kolabekk, ivrig. Han skjenket et fond på 2000 kroner som med tilskudd av medlemskontingent skulle økes til 3000 kroner. For kontingenten skulle det kjøpes inn planter til utdeling, og til premier til flinke plantere blant skolebarna.
Tjøme skolestyre besluttet alt i 1898 at en skoledag for hver av storskolens klasser kunne anvendes som plantedag, og slik kom skoleplantingen i gang. Skogsinspektør Krag holdt instruksjonskurs 1899 i Kolabekk-skogen for lærere og skolebarn fra Austheim og Bjørnevåg skole, og vi fikk tildelt 500 gran og furuplanter til utplanting på Hvasser. Disse ble plantet i utmarka til H.F. Thorbjørnsen, Oppegård, og Richard Kruge, Nes. Det var den første begynnelse, men den skulle fra først av møte atskillig motstand på grunn av felles hamnegang.
I Utbygda ble f.eks. mange planter ødelagt i de første feltene av motstandere av saken. De mente at hamnegangen ble ødelagt for kuene. Å gå til inngjerding av plantefeltene på Hvasser ville vi ikke, derfor ble nok en del planter ødelagt av kutråkk. Men det gikk over all forventning bra, og flere og flere grunneiere stilte felter til rådighet. Barna var ivrige nok, og de utførte et godt arbeid. Vi hadde en god støtte i daværende fylkesskogmester J. Skurstad. De 2000 planter som Vestfold Skogselskap bevilget årlig forslo lite, men det var heldigvis anledning til å få flere gratis. Enkefru Kathrine Wilhelmsen, Tønsberg, stilte til disposisjon et beløp på 500 kroner til fremme av skogplanting på Tjøme og Nøtterøy. Nå fikk vi så mange planter vi kunne anvende, og også bidrag til å betale for utplantningene. Av de eldste og flinkeste plantere blant skoleelevene stilte vi nå hvert år plantelag på 12-14 jenter og gutter. Da jeg hadde skole om formiddagen, fikk barna anvist plantefelt og måtte greie seg selv. Jeg kunne bare kontrollere og hjelpe dem om ettermiddagen. Stor lønn fikk de ikke. Guttene som hakket opp plantehullene, fikk en krone dagen. Jentene som plantet, fikk 80 øre pr. dag. Arbeidstiden var fra 9 til 18. På denne måten fikk vi plantet ut, for uten skoleplantingen, vel 5000 planter årlig. Ett år ca. 10000 planter. Ja, da søndre Oppegårdsmyr og Sønstegårdsmyra ble plantet til, ble det satt ut nesten 18000 planter, fordelt på vår og høst. Slik fikk vi plantet ut ca. 150000 planter til jeg sluttet skolen.
Vi plantet ikke bare på Hvasser, men også på Sandøya, Brøtsø og Vasskalven. De første årene var det vanskelig å få planter. Vi fikk en gang til og med dansk hedegran. Men da Vestfold fikk sin egen planteskole, fikk vi gode og sikre planter. Det ble plantet, tre fjerdedeler med furu, av dette en del buskfuru, og en fjerdedel med gran. En trodde nemlig at furua ville klare seg best på den magre jorda her ute. Men det hadde nok vært heldigere om det var blitt plantet halvparten av hvert. De første årene ble det også delt ut en del frø som barna sådde i senger hjemme hos seg selv, og siden plantet ut i utmarka.
Noen skuffelser hadde jeg. Et år hadde jeg av fru Wilhelmsens legat fått penger til grøfting av Sønstegårds- og Oppegårdsmyra. Men en del grunneiere nektet, for de trodde de ville miste vannet i brønnene sine. Senere fikk jeg lov til å grøfte ut myra tilhørende Richard Kruge, Nes, men også dette skar seg.
I 1904 var det tørkeår, det regnet ikke fra april til september. Det året døde ikke bare årets plater, men også eldre planter.
Ved utstillingen i Larvik 1904 fikk Tjøme skogplantingsselskap og Hvasser skole diplom og sølvmedalje av Norges Vel for utstilling av planter og grafiske tabeller ang. planting i Tjøme kommune.
I 1916 fikk Hvasser skole premie av skoginspektør Krags legat, 50 kroner, for skogplanting og var den første skole i Vestfold som fikk denne påskjønnelsen. Beløpet ble satt inn på bankbok og økte med renter og overskudd på juletrefester til 230 kroner. De er, etter min tid, anvendt til innkjøp av Iysbilde-apparat.
Olaus I Olsen skjenket, et fond på 500 kroner til premier for planting og til dyktige og forsiktige tømmerhoggere. Fondet bestyres av Vestfold Skogselskap som deler ut rentene. I 1920 fikk jeg diplom og tre sølvskjeer for skogplantingen på Hvasser.
Jeg vil enda en gang bemerke at den vellykkede plantingen skyldtes de flinke plantere blant skolebarna i de første 20 år.
Skole og skolebygningen.
Da skoleloven av 1889 trådde i kraft 1892 sto Tjømes skolevesen, takket være sogneprest v. d. Lippes iherdige arbeid så høyt, at det omtrent tilfredsstilte lovens krav. Skolestyret besluttet å innføre de nye fag tegning, sløyd og gymnastikk. Sløydlokalet på Hvasser ble oppført i 1894, før det hadde sløyden lokale i stua til læreren på Austheim. Allerede i 1888 fikk daværende førstelærer ved Austheim, Lorents Berg, i stand kurser i snekring og skomakeri i kretsen. Disse ble finansiert ved frivillige bidrag, og til lærerlønninger bidrag fra fylkesskolekassen. V. d. Lippe var formann i fylkesskolestyret.
Kursene ble holdt om vinterkveldene, og lokale ble leid av Marit Pettersen, 0ppegård. Elever var de eldste guttene på skolen og noen eldre gutter. Den første læreren var Oddvar Olaussen 1888 og 1889, og i 1890 Anders Chr. Andersen, Sandøya. I 1891 overtok jeg skolen og fikk sløyden i 1892 flyttet til stua på Austheim. Kurset var på 120 timer og lønn var 60 kroner. I 1893 ble det ført opp en time ukentlig på timeplanen til hver klasse i storskolen. Til ekstrakurser for voksne fikk en fremdeles det før nevnte bidrag. Materialene måtte elevene betale selv, enten ved å kjøpe dem selv, eller ved kjøp av materialene innkjøpt av meg.
Da det nye sløydlokale ble tatt i bruk og nytt sløydverktøy innkjøpt i 1894, ble kursene søkt av menn i alle aldre. Her ble laget alle slags møbler. Da mange kom igjen år etter år, fikk de i stand et helt møblemang, både til soverom og stue. Flere av ungguttene fikk hyre som skipstømmermenn.
Disse kursene ble holdt hvert år til 1916, altså 125 år.
Omtrent i de samme år holdt jeg kveldsskolekurs på 60 timer for voksne, med regning, norsk og bokholderi som fag.
Den verste plage vi hadde på Austheim, var maur som satte seg fast i mur og vegger. De var overalt, I søndre del av huset, men verst i min leilighet hvor den til slutt ødela veggen.
Etter ar jeg flyttet fra Austheim i 1932, ble plagene enda verre.
Barnetallet ved skolen var høyt, som regel over 100 og opp til 120. Klassene var alt for store, og lokalene på Austheim tilfredsstilte på langt nær de nye krav og dessuten var det en skolesal for lite.
Å få ordentlig skikk på den gamle skolen med tilbygg var ingen fullgod løsning. I 1935 besluttet kommunestyret ny skole skulle bygges, og det ble kjøpt tomteareal og lekeplass fra Østgården og Oppegård. Skolen ble tegnet av arkitekt Lorentzen, Holtane, Tjøme, og ble oppført av byggmester Kristen Kruge, Eidene. Hvasser fikk nå en tipp topp moderne skole. Den ble innviet i 1938 og straks tatt i bruk.
Hagestell, bærbusker og frukttrær
Samtidig med skogplantingen fikk jeg atskillig å gjøre med planting i hagene, både på Hvasser og delvis på Brøtsø og Tjøme. Det gjaldt i sær å skaffe trær og busker som passet til værlag og jordgrunn. Jeg satte meg først i forbindelse med Landbrukshøyskolen på Ås, og fikk etter deres skjønn kjøpt trær som skulle ha betingelser for å trives. Senere fikk jeg trær fra Gandalen ved Sandnes, et år fra Fossnes og til sist fra Eidanger.
Hver vår tok jeg opp bestillinger og måtte for det meste gå rundt og plante og lære hvordan man skulle grave store plantehull, og ikke som før bare grave et lite hull, så vidt en fikk planten i jorda. Før det ble planteskole på Tjøme, antar jeg at innkjøpene av trær og busker andro seg til om lag 3000 kroner. så da jeg flyttet fra Hvasser var det pene frukthager ved nesten hvert hus, og de hadde hagebær til eget bruk og til salgs.
Som påskjønnelse fikk jeg i 1922 gjennom Vestfold Landbruksselskap 50 kroner i premie av Jensens legat for fremme av hagedyrking.
————————————————————-
Jeg vil føye til slutten på en lengre omtale av F.W. Sundene som sto i en Oslo-avis for vel 50 år siden :
I forståelse av hvilken nyttig mann han har vært, har Tjøme kommunestyre valgt ham til bygdas ordfører, og han kom dermed til å ta sin del av arbeidet for broen son binder sammen Tjøme med naboøya Nøtterøy over det brede Vrengensundet. Da broen ble åpnet i 1932, fikk ordfører Sundene kongens fortjenestemedalje.
Nå har han sluttet som lærer og bygd seg et vakkert hjem på Tjøme. Her har han utsikt over til Hvasser hvor han har utført sitt livs største verk. Det tar ikke mange minutter med motorbåten å sette over sundet når han vil se til skogen sin som er hjertebarnet hans, og det gjør han ofte. Han er en beskjeden og stillferdig kar og skryter ikke av sin fortjeneste. Vil du vite noe om arbeidet hans må du spørre, og du får ikke lange foredrag, for det hele har vært så liketil.
Han er av dem Garborgs ord passer på: ”Den som får to strå til å vokse der det bare vokste ett, han har gjort et samfunnsgagnlig arbeide. »
Øyolf Sandvik