Dette er notater etter intervjuer foretatt rundt 1997 av Einar Chr. Erlingsen, med hhv. Marta Sørensen (f. Fredriksen – 1916), Harry Evensen (f. 1915) og Torleif Jahnsen (f. 1917).
Martha Sørensen vokste opp på Vestgården med 8 søsken.
På gården kunne de være 5 kuer, okse, ungdyr, to hester og gris, 12 – 13 dyr i alt. Kyr og hester ble sluppet ut på beite i Nordhavna i slutten av mai og ut august. På kvelden ble de tatt inn for melking i gårdens sommerfjøs på Eide.
Også andre gårder hadde dyr på beite i Nordhavna. Rebekka Rasmussen hadde ku og 5-6 sauer pluss høns, sauene gikk på beite på Kløvningen.
Petrine Kristensen (mor til Reidar K.) hadde også kyr og hest i Nordhavna, til sammen kunne det dreie seg om rundt 20 dyr. De sistnevnte hadde begge sommerfjøs ved Dalsbakken (der parkeringsplassen til Nordhavna ligger i dag). Av det ene er det ingen rester tilbake, det andre kan man fortsatt se noe av grunnmuren til inn mot fjellet. Marta beskriver det som ”et fryktelig ormereir”. Både sommergjester og fastboende på Eide hentet gjerne melk i spann fra sommerfjøsene.
Martas eldre søster Kamilla separerte melken for å skille ut fløten. Det hendte at man kjernet smør, foruten å lage egen karveost og pultost. Oppskriften er å koke kulturmelk på svak varme, sile og ha i litt salt og karve, litt fløte, og så kna godt.
På engene i Dalen (Dær´n) ble det dyrket nok høy til eget bruk, Marta kan ikke huske at det noen gang ble nødvendig å kjøpe fra andre. Til jul slaktet man gjerne grisen og en okse og laget pølser, saltet kjøtt og flesk, laget blodpølser, blodpudding og lungepølse. Gården hadde ved til egen fyring. Ellers sto det ofte fisk på menyen, enken Oline Sand kom ofte over Kilen og solgte fisk. Hun kom grytidlig og fikk en kaffekopp på kjøkkenet og skulle gjerne ha melk med seg hjem.
På Vestgården hadde man aldri sauer, med ett unntak. Den ene sauen ble så tam at den av og til så sitt snitt til å ta en tur inn i stua, en gang på nymalt gulv.
Anton Fredriksen kjørte med hest og vogn i bryllup og begravelser, jordmoren når hun ble utkalt og brøyting om vinteren. Ved kirkelige begivenheter ble vogna gjerne pyntet med granbar. Når han skulle brøyte var han gjerne oppe i 6-tiden om morgenen, det var viktig å holde veien fra Sandøsund til Vikerholmen åpen. Han hadde også andre oppdrag, som å pløye og kjøre inn høy for andre gårder, og han kjørte grus til utbedring av veien.
Også Torleif Abrahamsens tante Gerda hadde kuer på sommerbeite i Krukehavna, i følge Marta tok hun kuene hjem til gården om kvelden.
Mikael Haug hadde også sommerfjøs på Kviet, senere omgjort til hytte. Andre sommerfjøs var til Nes, grunnmurene sees fortsatt litt nord for 17. Maisletta. Ole og Maria Olsen i Lia hadde også sommerfjøs og kuer. Hushjelpen Kaspara jobbet på Lia-gården (i dag Gjertsen) i over 50 år, mens Julla var hushjelp i Vikerholmen i 60 år.
Det var grinder ved Kviet, på Eide og på Dalsbakken, samt ved Fynsbakken og i Lia. Mellom Nordhavna og Krukehavna var det steingjerder (som fortsatt er synlige). Disse var skillet mellom beiteområdene.
Skaubjørn var en plage også den gang. Kamilla var spesialist på å plukke skaubjørn, ved å smøre på tran.
På Vestgården brygget man også øl til jul, såkalt tomtebrygg. De var 9 søsken, Kamilla eldst. Så kom tvillingene Babbi og Anton, født 1902. Marta selv var født i 1916. Kamilla og Anton måtte overta ansvaret for gården og de yngre søsknene da foreldrene døde i 1921.
De mindre barna, inklusive Marta, hadde gjeterjobb om sommeren i Nordhavna. Årsaken var å hindre at kuene kom inn i innmarka i Dalen. Der slapp de til først etter at høy og korn var høstet, og kunne gjerne gå på beite i innmarka til nærmere jul.
Potetene ble satt i mai, kornet omtrent samtidig. Man dyrket også mye vinterrug, som ble sådd i oktober.
På Vestgården hadde man kuer inntil låven falt ned som følge av stort snøfall tidlig i 1960-årene.
Harry Evensen forteller at kuene ble sluppet på sommerbeite i mai, da var det ”kvegdrift” fra gården og opp forbi kirken til Kviet, hvor de ble sluppet i Sørhavna. Arnt Torgersen hadde også sine kyr på beite der. Kuene ble gjerne hentet igjen i august/september. Begge gårdene hadde sommerfjøs ved Kviet, grunnmurene til Harrys fjøs kan fortsatt skimtes inne i buskaset. Harry og Hjørdis hadde gjerne fire kuer om vinteren, en sommer hadde de syv, og ungdyr i tillegg, gjerne 3-4 kviger og en okse. Arnt hadde gjerne også fire kuer samt ungdyr. I tillegg hadde Mikael Haug 3-4 kuer og ungdyr. Både Harry og Arnt hadde til tider også hest.
Det hendte at de slaktet på gården. Også Torleif Abrahamsen hadde sommerfjøs på Nedre Kviet de siste årene han drev med kyr, før ham hadde August Hansen fjøs der.
Dyrene ble melket hver kveld og melken sendt til meieriet med godsruta, melkespannene ble satt ut ved hovedveien.
Høy slo Harry på egen eng, men han kjøpte også høy på rot hos Johnsen på Nes, Egidia Jahnsen og hos Nils Kristiansen i Vikerholmen. Da hadde han nok fór til vinteren, høylåven var hardstappet til oppunder mønet.
På slutten hadde Harry og Hjørdis også høner, rundt 600 i tre avdelinger på det meste. De leverte egg til begge pleiehjemmene på Tjøme, og hadde inntil 40 kunder blant lokalbefolkningen som kom på døren og kjøpte egg. Kyllinger ble sendt til Eggsentralen, eller solgt lokalt. Det samme gjaldt andre produkter fra gården. Høy, poteter, gulrøtter, litt korn (havre). Harry dyrket en tid også jordene til Ola Rasmussen og August Hansen.
Kuene måtte man slutte med etter hvert som det ble flere hytter. Sommergjestene var lite flinke til å lukke grindene etter seg, og løsbikkjer ble en plage. Det var slutt med beite i Sørhavna rundt 1960, men så sent som tidlig i 1970-årene hadde Harry ei ku på beite i Koløkka. Det skal ha vært den siste på Hvasser, før det igjen ble sommerbeite for kjøttdyr på Krøkle.
En historie: Harrys svigermors ku gikk seg ned i myra i sørkant av Fynsbakken og ble stående i gjørme til over buken. Flere mann måtte til for å få kua opp igjen – heldigvis i live.
Harry kjøpte gården i 1953 av svigermoren Marie. Den var på ca. 40 mål, hvorav 10-12 mål med dyrkbar mark. I skogen kunne han hugge 8 – 10 favner ved hver vinter.
Kuene hadde alle sammen navn, f.eks Litago, Jeverei, og med navneskilt på båsen.
Torleif Jahnsen forteller at Anette Jahnsen (enke etter Karl) hadde et par kuer, og at Egidia overtok etter Anette. Utmarka var bortover mot Kringlemyra.
Gustav R. Lie hadde også kyr og sommerfjøs. Hans Jahnsen hadde også kuer i følge Thorleif, men husker ikke noe sommerfjøs. Der hentet Torleif melk for levering til kjøpmann A. C. Andersen, prisen var den gang 35 øre literen.
Også sør på Oppegård var det et sommerfjøs, tilhørende Anton Solli, samt ett tilhørende Alf J. Hansen på Gimle, eid sammen med Johan Lia (Andreassen). Et annet fjøs lå litt lenger sør, tilhørende Ola Olsen – der hvor Per Gjertsen har vanningsanlegget sitt i dag. I alt var det rundt 10 småbruk omkring Oppegård, ofte med en ku, gris eller høner. Mange av eierne var sjøfolk, det lille gårdsbruket ble drevet av koner og barn.
Gustav R. Lie solgte kjøtt, malte kjøttdeig og drev slakteriutsalg på 1930-tallet, og slaktet på låven med utsalget i bryggerhuset. Han røkte også skinker, og slaktet også for andre bønder på øya. Båtbyggeren Hans Jahnsen kunne også påta seg slakterjobber. Torleif Jahnsen var regningsbud til pensjonatene og andre. Kona Borghild solgte jordbær og grønnsaker.
