Hva kjøpmann Anders Christian Lauritz Andersen, Hvasser, og hans kone, Else, fortalte
Turen gikk også i år til kjøpmann Andersen og frue. Det, er et hjem der minnene sitter godt og rikelig.
Sandøsund Handelssted – en forretning med assorterte varer
I mange år, både før og etter krigen, var det i alt 6 forretninger som drev med handel på Hvasser. I hele kommunen var det en tid 23 steder hvor en solgte kolonialvarer, mens det var 6 bakerier. Andersen var i flere år formann i foreningen for de handlende.
Andersens skilte seg ut, ved at, den hadde så rikt utvalg med varer. Handelsstedet kunne tilby både fastboende og sommergjester alt fra vanlige kolonialvarer til det vi finner i sports- og isenkrams-forretninger, fargehandler og bygningsbransjen.
Mye av Andersens tid gikk til å skjære glass og sette inn ruter. Hvert år kom det to trailere med glass ut til Hvasser. I så å si alle hyttene på Hvasser og i mange hus finnes glass fra Andersen. Else måtte også hjelpe til med noen løft etter hvert som glassrutene ble større og større.
En helg etter krigen var det så mange bestillinger at Andersen etter stengetid og rydding på lørdag la han seg til å sove kl. 20.00, men klokka var satt til å ringe kl. 24.00. Så sto han opp og arbeidet hele natta og dagen med.
En week-end var han i fullt arbeid med å sette inn glass på hus på Hudøy feriekoloni. Han brukte både hele lørdagskvelden og natta for å få arbeidet unnagjort. Men dette fikk han i første omgang ikke ett øre for. Det var en byggmester i Stokke som hadde hovedansvaret, men til ham nyttet det ikke å sende regning. Det viste seg at han gikk konkurs like etterpå.
En tid seinere var det igjen behov for å sette inn glass. Ungene fra Oslo hadde knust en mengde ruter. Da ringte en person fra Oslo kommune og ba Andersen om hjelp. «Nei,” svarte han. ”Sist jeg jobbet på Hudøy fikk jeg ikke betaling.» Dette syntes representanten fra Oslo var leit, og han måtte ha arbeidet utført før ungene kom. Derfor sa han: ”Gjør jobben og skriv regninga så høy at du også får igjen for forrige gang!» Andersen lot seg ikke be to ganger. Han tok selvsagt imot tilbudet.
Sommergjestene – et ekstra «sosialvesen”
Ja, Andersen brukte uttrykket «sosialvesen” om de mange som hver sommer ferierte på Hvasser.
Folk leide ut sine hus, mens de selv krøp ned i kjelleren eller i bryggerhuset. Dette ble det fort noen hundrelapper av. Det samme med alle oppdragene med å kjøre folk ut til de mange øyene omkring. Mange av de som tjente penger på disse gjestene, hadde liten råd. Det lå mange lapper hos Andersen av folk som hadde fått på ”krita”. Men når sommergjestene kom, ble det kroner til å betale for matvarer en ellers hadde ”børjet» i løpet av året.
EIse og Anders Christian kunne fortelle at det var opp til 1000 gjester på Hvasser i løpet av en lang sommer. Flere av disse hadde med seg sine tjenestepiker, og disse ble ettertraktet tilskudd på dansetilstelningene på lørdagskveldene. Det var en fin tid for ungkarene på øya, og mange kom også til fra Brøtsø og Tjøme for å se på utvalget fra Oslo og Bærum.
”Men la det være sagt,” sa Andersen ”Det har alltid vært delte meninger om disse tilreisende. Halvparten av øya ønsket dem dit «pepperen gror”, mens den andre halvparten var glad når de kom, men også glad når de reiste.» Så var det sagt! Ja, hva skal vi si om hytteeierene som protesterte på bygging av bru over Røssesund? ”Broen generte utsikten!” het det så fint.
Else fortalte at en sommergjest som hadde en meget ledende stilling innen en offentlig etat i landet, ferierte en sommer på Hvasser. Han troppet opp i forretningen og ba om å få kredit. Han skulle komme igjen neste år å betale. Vi er enige med Else at det var en merkelig turist som ferierte uten ett øre å gjøre opp for seg. Han bodde for øvrig på et sted som hans etat hadde nedlagt. Han fikk faktisk handle på ”krita». Dette til tross for at Andersen alltid forlangte 500 kr. i forskudd av sommergjester.
En helt spesiell historie er denne:
Odelstingspresident H.C. Hambro hadde ringt, utover til Sandøsund Handelssted og bedt, om å få en samtale med direktør Sommerfeldt Jacobsen, en sommergjest. Andersen kjente ikke til at faren hadde tatt imot denne oppringningen, og da telefonen ringte, tok han selvsagt denne og sa: «Dette er kjøpmann Anders Christian Andersen, vær så god.» Da hørte han fra den andre, dvs. Hambro: ”Jeg har bedt om å få snakke med direktør Sommerfeldt Jacobsen og ikke kjøpmann Andersen.» Andersen var ikke sen å replisere den politiske ringreven: «Og jeg har ikke bedt om å få snakke med Dem, herr odelstingspresident, Hambro!”
Sandøsund Handelssted under krigen
Far til Andersen het også Anders Christian. Han drev forretningen da krigen kom. (Junior overtok ledelsen i 1944, og Else kom fra Ramnes i 1953.) Faren var en forutseende mann. Han sørget for å ha fulle lagre da krigen kom, bl.a. hadde han greidd å skaffe 1000 kg. kaffe. Den var rå og måtte sendes til Tønsberg for å brennes. Denne beholdningen varte en god stund. Noen av de siste som fikk nyte godt av den, var losene. Hver 14. dag fikk de kjøpe ¼ kg kaffe. De hadde turnus på 14 dager. Den kosen kom nok ekstra godt med i et strabasiøst yrke.
Tidlig i krigsårene kjøpte en kunde hele 5 kartonger kokesjokolade. Det var greit å ha et lite lager etter hvert som det ble slutt på både det ene og det andre av søtsaker. Etter en tid ble det dårlig med matvarer. Det var ikke alltid at det fantes varer selv om kundene hadde rasjoneringsmerker Andersen husket godt at også hans familie måtte spise brød uten å ha margarin på. Da det en gang kom en ekstra tildeling av dette produktet, rasjonerte han ut broderlig til alle sine mange kunder.
En annen sak var at grossistene begynte å forlange kontant betaling. Dette satte kjøpmennene i knipe. De ble ofte tvunget til å selge til de som hadde penger å betale med.
Krigsårene var strenge på mange vis. To vintre var det så kaldt at fjorden frøs langt utover. Andersen fraktet varer utover på kjelke til Færder fyr.
Andersen fortalte at hans far sluttet da han var 73 år gammel. Han forlangte da at han skulle ha kost og losji resten av sitt liv. Han ble sikkert stelt god med, fordi han levde til han var 93 år, slik at han hadde et langt og godt otium.
Innbrudd og tyveri i forretningen
En ung mann var innom butikken og ba om å få kjøpt 5 liter lynol. Dette var på slutten av 60-tallet, og han skulle ventelig sniffe stoffet. Andersen fortalte ham da at den lynolen han hadde, ikke var til å sniffe. «Takk, da skal jeg ikke ha noe,» svarte ungdommen og gikk.
Like etter kom det inn en pen, ung dame. Andersen forsto seinere at dette måtte være kjæresten til han som hadde vært innom. Hun kjøpte en halv liter lynol. Den måtte nok ha virket, for samme natt var det innbrudd i forretningen. Lynolen var borte. ”Ja, siden lagret vi den under senga,” kunne fru Andersen fortelle.
En dag ble Andersen oppringt av tidligere ordfører Jahre. Han kunne fortelle at noen gutter hadde stjålet tomflasker fra forretningen. En av guttene var sønn av en badegjest, en bilimportør. Andersen dro av sted og fant dem, og spurte hva de drev på med. Ja, da skulle liksom leke noe spennende.
For å få faren til å ordne opp i saken tok Andersen armbåndsuret fra gutten og ga ham beskjed om å komme innom forretningen neste dag før kl. 12.00. ”Hvis ikke melder jeg deg til lensmannen,” truet kjøpmannen med. Saken løste seg, og faren fortsatte å handle på Sandøsund Handelssted.
Noen konfirmantminner og litt til
I det forrige århundrede måtte guttene og jentene på øyene her ute gå til konfirmasjonsforberedelse i Nøtterøy kirke. Det var en lang vei i all slags vær.
I 1903 bie det kirke på Hvasser. Mor til Andersen malte fot øvrig altertavlen og var organist i 10 år. Da Andersen skulle så for presten, fant dette sted i kirken på øya. Presten (H.) var en meget alvorlig kristen, og han fant seg ikke i noe tull fra de unges side. Bare de lo litt, ble han sint og trampet i golvet.
Hvilken alvorlig mann denne presten kunne være, forstår vi av følgende: Under en høytidelig fest for tidligere ordfører Backe, holdt H. en tale. Da han kom til slutten og skulle si det vanlige ”skål”, begynte han å skjelve på handa og fikk ikke sagt noe. Da reiste en annen av festdeltagerne seg og sa: ”skål på vegne av sognepresten!”
Mor til Andersen hadde malt et maleri der en ung kvinne og en ung mann sto under et bjørketre. De var pent pyntet i bunad, og de sto et stykke fra hverandre. Da presten så dette fine maleriet, utbrøt han med et sukk: «Slik er det dessverre ikke i våre dager.»
Andersens konfirmantkull feiret sitt 50-årsjubileum på Fredtun, der han holdt tale.
En helt spesiell kajakktur
Andersen drev mye med padling da han var ung. En vakker og solfylt sommerdag la han kursen nordover mot Mågerø og passerte gjennom Vrengensundet og videre sørover på vestsida av Tjøme. Da han kom til Svelvikstranda, opplevde han litt av et syn: Det, satt ca. 30 nakne unge damer på stranda. Da han nærmet seg, hoppet de uti for å velte kajakken, men Andersen klarte å komme seg vekk. Da jentene snudde, vågde han seg litt tilbake, men han kom ikke nærmere enn at han bare så hodene på de svømmende nymfene.
Etter dette padlet han videre langs TjømeIandet og rundet Verdens Ende i høy sjø. Det hele var litt av en utfordring, men Andersen mestret situasjonen og kom seg vel hjem.
”Den dagen ble jeg fryktelig solbrent”, fortalte Andersen. «Jeg hadde ei trøye på meg, men den var ikke så tett i veven at den ga ly mot de sterke strålene på sjøen.»
Redaksjonen takker for nok et hyggelig besøk på det gamle handelsstedet på Hvasser. Det er fylt av historier.
God jul og godt år til Else og Anders Christian Lauritz Andersen!
«Fra tidligere tider på Tjøme, Hvasser og Brøtsø». Julehefte 1998. Utgitt av Tjøme supporterklubb, støttegruppe for A-laget i fotball.